EN KURDISK STAMMEFEIDE-Ærestap og blodhevn mellom to kurdiske stammer

Af Prof. Haci Akman, Etnolog, Universietet i Bergen, Norge

Innledning

Som generell holdning har æresideologien en lang tradisjon i kurdiske samfunn, selv om den for de fleste kurdere aldri vil komme til konkret anvendelse ved at holdning blir til handling. For andre derimot, vil æresideologien komme til å bety mer enn et passivt forholdningssett, først og fremst i situasjoner der familien eller stammen opplever at æren deres trues, eller krenkes på en slik måte og i en slik grad at gjengjeldelse er nødvendig for at æren skal kunne gjenopprettes. Denne artikkelen illustrerer hvordan en tilfeldig hendelse kommer til å berøre to stammers forestillinger om ære, og hvordan den samme hendelsen etterhvert får partene til å interagere på en svært uheldig måte, inntil den ender i en tragisk kamp på liv og død.

 

Helt siden år 1071, da tyrkerne for første gang “sprengte døren” til Anatolia, har kurderne som nasjon stått overfor trusselen om tilintetgjørelse. De opprinnelige folkeslag i dette området, kurderne og byzantinerne, ble beseiret i Malazgirt. For kurderne ble dette begynnelsen til en oppsplittet og omflakkende eksistens. I 1639 ble Kurdistan (kurdernes land) delt mellom det ottomanske og det persiske riket ved lov. De to mektige rikene i området ønsket å bruke Kurdistan som en buffersone mellom seg. Nærmere 300 år senere, etter den første verdenskrig, fulgte atter en deling da de ”allierte”, i fellesskap med tyrkerne i 1923, besluttet å fordele Kurdistan mellom fire stater; Tyrkia, Iran, Irak and Syria. Denne oppsplittingen, samt undertrykking og påvirkning fra andre språk og kulturer, skapte forhold som hemmet den videre kulturelle utvikling i Kurdistan, og for kurderne som folk. Siden kurderne verken fikk opprette kulturinstitusjoner, utgi bøker, avviser eller tidsskrifter, ble det umulig for forfattere, kunstnere og andre intellektuelle å skape en kulturell atmosfære hvor de kunne nå, og ha innvirkning på sitt folk (Uzun, 1985:10).

 

Legenden om kurdernes opphav

Kurderne har en sterk tilhørighet til sin hjemstavn, til området der de er født, og en særlig  lojalitet og tilhørighet til fjellene som i dag er et av de viktigste symbol for den kurdiske frigjøringskampen. Det finnes ulike historiske oppfatninger om det kurdiske folkets opphav og utvikling som til dels er svært motsetningsfylte. Kurderne selv presenterer ofte sin opprinnelige historie ved hjelp av narrativer. En av dem er legenden om det kurdiske folkets opphav – en historie som fører oss over 2600 år tilbake i tid, da folket hadde en hersker som kaltes Dehag, (den som er elsket av satan). Der den onde hadde berørt Dehags kropp vokste det ut to giftslanger som hver dag krevde å bli matet med hjernen fra to unge gutter. Ved å følge den ondes vilje, og ved å nære ham med blod fra det vergeløse folket, ville Dehag øke sin egen makt. Han ble sterkere fra dag til dag, mens folket døde for hans føtter.

 

Smeden Kawa – en mann av folket – hadde også en sønn. Da Kawa forsto at tiden nærmet seg da Dehag ville kreve sønnens liv, samlet han folket til opprør mot tyrannen. Slik ble Kawa den lederen folket ventet på. Med sverd i hånd, og i et voldsomt raseri, knuste han Dehag. Med dette hadde Kawa befridd sitt folk fra lidelse og sorg. Etter kampen samlet han folket sitt og dro sammen med dem for å slå seg ned i de høye fjellene. Kawa hadde hevnet den urett som var begått, han hadde gjenopprettet folkets – og sin egen ære og verdighet – som Dehag hadde fratatt dem. For første gang opplevde folket den gryende våren i frihet, som for all ettertid ble folkets symbol på en ny fremtid og et nytt liv – det var i tidenes morgen at kurderne for første gang vant sin uavhengighet.

 

Når legenden om Dehag har fått slik stor betydning for det kurdiske folket, er det blant annet fordi den beretter om dets evne til samhold og motstand. Smeden Kawas ild, som viste veien til fjellene og som siden ble satt til å lyse på vardene, er selv i dag et sentralt  symbol i den kurdiske frigjøringskampen.

 

I dag tennes det en symbolsk ild på Newroz (kurdisk nyttår), som regel i form av et stort bål. Ilden symboliserer frihet og fornyelse, men også mobilisering og opprør. Når unge kvinner og menn setter fyr på seg selv – for ved selvbrenning å synliggjøre den kurdiske frigjøringskampen – er det en videreføring av den betydning ilden har i kampen. Selvbrenning i denne kontekst må også ses i forhold til kurdernes syn på martyrer. Martyrene (shehîd) får en nærmest hellig, opphøyet status. De avbildes for å minnes, vises generelt stor respekt og æres ved spesielle høytideligheter (Rugkåsa,1996).

 

Kurdernes historiske lidelse har vært livskraften hos kurdiske kunstnere og forfattere i århundrer. Dette kommer tydelig og vakkert til uttrykk i diktet til den kurdiske kunstneren Nali (1797- 1855) som han skrev til dikter kollegaen Salim da han var i Damaskus. Fra sitt eksil skriver Nali ned sine varme følelser og lengsler etter hjemlandet. Han minnes Kurdistans elver, sletter og byer og spør om det noensinne vil være mulig å vende tilbake:

Å forklare landflyktighetens smerte, atskillelsen tærende ild i mitt hjerte, som renner meg fra øynene. Er tiden moden for å vende tilbake, eller skal jeg bli her like til min dommedag?”

Nali sørger med smerte og lengsel over avstanden. Salim svarer med å beskrive Kurdistans ruin og okkupantenes grusomheter. Så vender han seg til den budbringende vinden og roper ut sitt råd: ”For Guds skyld, gi Nali det bud at jeg bønnfaller ham aldri å komme til Silemani”.

 

Den kurdiske folket lever i dag spredt over hele verden og representerer et av verdens største diasporas. På tross av dette faktum betrakter de fleste kurdere Kurdistan som sitt opprinnelige hjemland (welat), hvor de ønsker å dra etter at tiden i landflyktighet er over, og muligheten for å vende tilbake til hjemlandet er tilstede.

 

Stammen  (eshîr)

Det tradisjonelle kurdiske samfunnet er bygget opp av stammer (eshîr) bestående av flere slektslinjer. Stammeidentiteten har historisk sett hatt større betydning for nomadene enn for bofaste kurdere, men selv i dag betyr stammetilhørighet mye. I det tradisjonelle kurdiske samfunnet representerte stammen en sosial, økonomisk og politisk enhet der lojaliteten mellom stammemedlemmene var livsnødvendig dersom stammen skulle overleve. Stammen bestod hovedsakelig av slekt (kes u kar, xizm) og slektslinjer, selv om det også finnes stammer som er bygget opp etter andre prinsipp. David McDowell (1998) slår imidlertid fast at i kurdisk sammenheng er stammen stort sett basert på en blanding av blodsbånd (pîwend îy în xûnî) og lojalitet (White,2000:18). Denne form for organisasjon syntes å være en trygghetsfaktor som kunne sikre stammens kontinuitet i fremtiden. Stammen rådet over et visst område, som selv om det ikke var fysisk avgrenset, likevel ble oppfattet å tilhøre den aktuelle stamme. Det har vært argumentert for at kurdere aldri har maktet å se betydningen av alternative politiske former for organisering utenfor stammesamfunnet. Tvert imot kunne verden utenfor synes å være av liten betydning dersom den ikke direkte intervenerte i stammens indre anliggender. Stammen, som ble betraktet som verden i miniformat, definerte trakk opp grensene til omverden. Det kan synes som om de enkelte stammenes egne interesser litt for ofte ble prioritert fremfor de felles kurdiske og nasjonale interesser, og at kurdernes ”kartforståelse” ikke syntes å inneholde noe  overordnet statsbegrep, men begrenset seg til egnes og andres territorier. I enkelte historiske sammenhenger hevdes det at stammesystemet er årsaken til at kurderne ikke på noe tidspunkt har klart å danne en egen kurdisk stat. En av de første som påpeker dette er Serefxan Bìtlìs, som nedtegnet den første kurdiske historie, Serefname, i skriftlig versjon på persisk i 1597. På dette tidspunkt var han selv i eksil i Persia som følge av en konflikt med ledere i det ottomanske regimet. Fra sitt eksil peker Serefxan Bitlis på kurdernes mange interne konflikter og oppfordrer dem til enighet og felles kamp mot fienden (dijmin). Den originale, og håndskrevne versjonen av disse historiske dokumentene, ligger i dag i universitetsbiblioteket i Oxfords (Bodleian) og er oversatt og utgitt på flere språk, blant annet arabisk og tyrkisk (Bozarslan,1990).

 

Kurdernes tradisjonelle verdensforståelse var rammet inn av lojaliteten til stammen, som på samme tid også garanterte for den enkeltes ve og vel. Tilhørighet til et stammefellesskap (hevbeshyîn eshîretî) legitimerte ens eksistens som person – og som kurder. I tiden før 1920 var organiseringen i stammesamfunn den tradisjonelle kurdiske samfunnsdannelsen. Fra 1920 årene og frem til i dag, da kurdernes land fortsatt er delt mellom flere stater, vil mange kurdere fremdeles søke tilbake til stamme- og slektsidentitet, selv om stammesystemet i løpet av denne tiden har gjennomgått store endringer. Stammefenomenet må forstås i lys av kurdernes kamp for retten til land – og en kurdisk identitet. På denne bakgrunn oppfattet man verden omkring som truende både for eksistens, identitet og frihet – tre grunnleggende komponenter når det gjelder nasjonal tilhørighet. I mangel av egen stat, og de garantier som gjerne følger av statstilhørighet, har disse behovene vært søkt dekket innenfor det slektsnettverket som stammen representerer. Det hersker fortsatt ulike oppfatninger om den historiske betydningen av stammesystemet, og hvilken betydning stammen har for den enkelte kurder i dag. Stammebegrepet vil høyst sannsynlig tillegges ulikt meningsinnhold avhengig av hvem som definerer det, og i hvilken kontekst det anvendes. De fleste er likevel enige om at en stamme stort sett organiseres etter slektskaps-, eller territoriale prinsipp. I følge Paul White har mange forskere tatt for gitt at det kurdiske samfunnet har utviklet seg i rett linje fra oldtid til nåtid, med stammen som det sentrale, evige innhold i en slags ”never-ending-story”. Dette er en illusjon mener White. Han henviser til Dresch (1993:391ff) som sier at  stammesamfunnet i dag er forskjellig fra det i det premoderne samfunn og er i langt større grad tilpasset det moderne samfunnet det fungerer innenfor. Stammene i Nord-Kurdistan er bare skygger av det de tidligere representerte og fremtiden vil høyst sannsynlig bygge på noe annet enn det gamle stammesystemet. Det er likevel et paradoks at prosessen henimot en mer fleksibel struktur, ikke nødvendigvis betyr at stammesystemet har mulighet for fullstendig tilpassing til en kapitalistisk produksjonsmodell i  en kapitalistisk stat. For som Paul Dresch sier videre: ”The language of tribalism is not that of the state, any more than it was in Islamic times”.

 

Familien (malbat)

Det er ikke enkelt å skille begrepene familie (malbat), klan (êl) og stamme (eshîr) fra hverandre. Stamme refererer i større grad til en form for nasjon eller stat i seg selv, selv om den også er bygget opp rundt prinsippet om blodsbånd. En klan er mer å betrakte som en form for utvidet familie, eller storfamilie. Den tradisjonelle kurdiske familie er preget av tette nettverk med strenge segregerte roller og effektive sanksjonssystem, der individet fødes inn i et nettverk som hovedsakelig består av slekt og som bare endres, eller skiftes ut ved fødsel og død. For mange kurdere vil slektsnettverket utgjøre en primær sosial referansegruppe gjennom alle livsfaser. Sett i lys av dette aner vi familiens og slektens betydning i dannelsen av en individuell kurdisk identitet. Når tilværelsen utenfor familien synes uoversiktlig, er det ofte blant familie og slektninger at identiteten som kurder bekreftes og legitimeres. Slektens betydning vil selvsagt være sterkere i slekter med liten nettverksutskiftning, lav mobilitet og der slektsmedlemmene bor nær hverandre, vanligvis i småbyer eller landsbysamfunn. For kurdere som bor alene, eller i mindre familieenheter i byene, vil integrasjonen mellom slektninger, og slektens daglige påvirkning være svakere. Ikke desto mindre har mange kurdere, uansett fysisk avstand til sine slektninger, en mental forankring til slektens historie, og sterke mentale bånd uavhengig av geografiske grenser. Denne mentale bindingen er dypt forankret i kurdernes tenke- og handlemåte og er et viktig aspekt i diskusjonen omkring begrepet kurdisk identitet. Kurderne utgjør ingen homogen gruppe. Det kurdiske folket lever i dag i fire forskjellige land med høyst ulike kulturelle og politiske forhold og påvirkninger. Likevel viser de fleste kurdere til sin kurdiskhet (kurdbûn) i en eller annen sammenheng. Hvorvidt dette gjøres skjult eller åpent avhenger mye av den politiske kontekst den enkelte inngår i, men også av den enkeltes mulighet og styrke til å utfordre denne.

 

Ære (hisyet) og plikt (erk)

Som nevnt har æresbegrepet en lang tradisjon blant kurderne og må betraktes på bakgrunn av en stammestruktur som er basert på prinsippet om blodsbånd. Imidlertid synes det viktig å presisere at ære er tett forbundet med overholdelse av de sett regler, verdier og normer som eksisterer innen den stammen man tilhører. Ære knyttes til den enkelte rolle, og statusen som er forbundet med rollen; som mann, ektemann, kvinne, hustru, barn, eldste eller overhode, og til utførelse av den adferd som rollen forutsetter. Men ære har også en overordnet dimensjon som på mange måter styrer stammens- og det enkelte stammemedlems handlings- og tankemønster, og som eksisterer uavhengig av den enkeltes personlige oppfatning (Akman 1988, 1994). Ære må betraktes på bakgrunn av det samfunn som omgir den og de faktorer som eventuelt virker inn, og som kan true stammens ære. Som parallell til begrepet ære står begrepet plikt. En kurder har plikt til å forsvare æren som innbefatter stammens ære, kvinnenes ære, eiendom og jord. At  medlemmene overholder æreskravene og forsvarer æren dersom den er truet, legitimerer og styrker tilhørigheten til stammen. Hvis normene brytes, eller hvis medlemmene ikke forsvarer sin eller stammens ære, kan det føre til ærestap (bê hisyet bûn). Stammen taper i så fall troverdighet utad. Den som handler direkte imot det ideologisk gitte, eller praktisk vedtatte blir i verste fall betraktet som æreløs (bê averû), et stempel som bringer skam (sherm) over hele stammen. Avhengig av hva som har skjedd kan dette medføre alvorlige konsekvenser som noen ganger har døden som følge.

 

Tap av ære kan ha mange årsaker. Når hendelsen som har ført til ærestapet dreier seg om jord eller kvinner, kan konsekvensene av den bli katastrofal og føre til fundamentale kriser både på individuelt og kollektivet nivå. Med andre ord forårsaker slike hendelser gjerne marginale situasjoner. Reaksjonene rettes mot den eller de som har påført stammen skam, i noen tilfeller også mot det uskyldige offeret som nettopp ved å være forulempet indirekte påfører stammen skam og tap av ære. For kvinner kan tap av ære ved forsømmelse, utroskap, etter voldtekt, eller som følge av andres misnøye, resultere i kraftige sanksjoner som direkte verbale, eller fysiske overgrep. I ekstreme tilfeller har unge kvinner blitt drept for å gjenopprette familiens eller stammens ære (Keskin,1999). I flere tilfeller har også æresbegrepet vært brukt som alibi for å kvitte seg med en uønsket hustru. Det er også blitt dokumentert at tusenvis av kvinner, særlig i Sør- Kurdistan har blitt drept med henvisning til loven om æresdrap (kustuna lê ser nemusî) (Morgan, 2000). Uansett årsak rammes kvinner som regel svært hardt  under henvisning til æresideologien. Hvis kvinnen stemples som æreløs, plasseres hun utenfor familiens og stammens naturlige sosiale kontekst, noe som medfører store psykologiske konsekvenser for alle berørte.

 

For de fleste kurdere i dag er æresideologien i sin opprinnelige form endret i betydelig grad, selv om den i de mest tradisjonelle områdene av Kurdistan fremdeles søkes å holdes i hevd.

 

 

 

 

Kurdiske narrativer

Narrativitetsforskningen har de senere år fått en stadig større plass innen ulike forskningsdisipliner, og en særlig plass innenfor kulturfag som etnologi og folkloristikk der beretningen, eller narrativen alltid vært et sentralt forskningsområde. Narrativitetsforskning betyr at man legger vekt på beretningen nettopp i dens egenskap av å være en beretning. Narrativitetsperspektivet som forskningsdisiplin representerer bare en fordypning i hva  forskere innen disse fagene alltid har gjort (Palmenfelt, 2000:37).

 

En narrativ avgrenses fra andre kommunikasjonsformer ved at den har en tydelig begynnelse og en tydelig slutt. Den inneholder gjerne ulike kompliserende forhold, som til slutt får sin løsning. Et viktig aspekt ved narrativen er at den gjerne utspiller seg i skjæringspunktet mellom ulike erfaringsverdener. Forskere som arbeider innefor narrativitetsforskningen er klar over at forholdet mellom erfaring og beretning er alt annet enn statisk. Beretningen er sjelden et enkelt speilbilde av menneskers erfaringer, men må snarere betraktes som en prosess der livserfaringer omformes til en narrativ form og hvor beretningen på sin side former både beretningen og lytterens erfaringer (Drakos, 2000:71).

 

I det følgende vil jeg gjøre bruk fortellingen for å illustrere sider ved kurdisk æresideologi slik den fremtrer i striden mellom to kurdiske stammer. I kurdisk kultur har den muntlige fortellertradisjonen en helt spesiell plass. Både som sosialt fenomen, og som følge av at store deler av den kurdiske befolkning verken kan lese eller skrive, eller mange har så begrenset skolegang at tilgangen til skriftlige beretninger blir vanskelig.

 

Gjennom århundrene har den kurdiske diktning først og fremst vært muntlig. Det samme gjelder kurdernes rike fortellerkunst. Ved hoffene til de mange stormenn og stammehøvdinger har kurdiske diktere i tidligere tider funnet et forum hvor de kunne frembringe sin episke eller lyriske diktning. Samme diktning har også hatt et publikum i de mange kaffehusene, de folkelige forsamlingshusene og rundt omkring i landsbyene. Dikterne, eller fortellerne, var mestere i å avpasse sitt stoff etter publikums behov og interesser. I forsamlingshuset var den gjerne folkelig og demokratisk, i storkaksens haller fikk den gjerne en mer aristokratisk vri. Dette er et utbredt fenomen overalt hvor diktningen først og fremst er muntlig (Tordarson:1985:6).

 

Kurderne har også en mer folkelig fortellertradisjon, som gjerne tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og som formes etterhvert som forteller og lytter bringer sine egne erfaringer og tolkninger inn i beretningene. Ikke sjelden henter beretningene tema fra ulike kurdiske stammers liv og levnet. Siden Kurdistan først og fremst er sammensatt av ulike stammers territorier er det naturlig at mange beretninger nettopp handler om dette. Et yndet tema er  ære og blodhevn. Det finnes utallige kurdiske beretninger om de ulike stammenes historie, naboskap og vennskap, men også om langvarige stammefeider og blodhevn. Det siste kan forklares på bakgrunn av at den kurdiske æresideologiens langs tradisjon i det kurdiske samfunnet. Kurdere forholder seg ulikt til æresbegrepet. Som nevnt over vil tradisjonelle kurdiske familier gjerne verdsette æresideologien høyt og strekke seg langt i å forsvare dens grunnlag, mens andre familier vil føle seg mindre forpliktet overfor den.

Konflikten (netifagî) – et yndet tema

I det følgende berettes historien om to kurdiske nabostammer som gjennom flere generasjoner påførte hverandre gjensidig bekymring, skade og sorg som følge av en hevn (tol standin) som tilsynelatende aldri ville ta slutt. Konflikten starter når den ene stammens dyr passerer naboens beiteområde, men stadfestes først ved den andre stammens tolkning av  hendelsen. Beretningen er basert på en virkelig stammefeide (serî esirata) mellom to velstående kurdiske stammer. Av den grunn er det ikke brukt personnavn, eller geografiske stedsnavn som kan identifisere noen av de berørte. Det er heller ikke brukt eksakte årstall, eller annet som kan føres tilbake til de virkelige hendelser. Historien presenteres på en måte som gir fortellingen framdrift, selv om det i realiteten gikk flere år mellom hver gang stammene rammet hverandre.

 

For å forstå bakgrunnen for konflikten som oppsto mellom de to stammene går vi tilbake til slutten av 1890 årene og følger deretter stammefeidens utvikling frem til i dag. I årevis hadde de to stammene hatt et fredelig og konfliktløst naboskap, de handlet med hverandre, de benyttet de samme basarene og butikkene i landsbyen og i byen, og ikke minst hadde de i alle år brukt samme vannkilde – den brede, klare elven som rant mellom områdene deres – et sterkt tegn på tillit og vennskap. Av denne grunn kan det være vanskelig å forstå  hvordan et langt og godt naboskap endte slik det gjorde, og hvorfor ingen av stammens medlemmer på noe tidspunkt klarte å få satt en stopper for æreskampen mellom dem.

 

Begge stammene hadde samme opphav, historie, språk og kultur – de var kurdere som hadde gjennomlevd felles historiske kriser. Gjennom tidene hadde fremmede okkupanter alltid prøvd å spille dem ut mot hverandre, for på den måten å utnytte konflikter og uenighet mellom stammene til egen fordel. Mange vil stille spørsmål ved hvorfor kurdiske stammer ikke har lærte av sine bitre historiske erfaringer og de lidelser som fulgte i kjølvannet av disse. De fleste kurdiske familier har erfaring med den lidelse som stammefeider etterlater, enten direkte, eller historisk. De katastrofale hendelser som gjerne følger av disse feidene, berører hele stammen og etterlater ofte dype spor. Mange kurdiske stammer har senere hatt vansker med å løsrive seg fra den historisk onde sirkel som slike stammefeider skaper. Feiden kan ha svært lange røtter som sprer mistenksomhet langt utover konfliktens sentrum – ofte spores den sågar igjen i diasporasamfunnene.

 

Feider kan oppstå på mange måter, noen endog som følge av ryktespredning. Utgangspunktet kan være bagatellmessig. Gjengjeldelsen kan imidlertid være alt annet enn bagatellmessig og tvert imot få katastrofale følger. Det hender at en stammefeide drives så langt at ingen av stammens medlemmer lenger kan huske hva som var opphavet til den, eller har mulighet til å finne det ut. I stedet fortsetter stammene – som på et eller annet tidspunktet erklærer seg som fiender – sine tilsynelatende meningsløse ekstreme verbale og fysiske angrep på hverandre. Betraktet utenfra står tragedien plassert i et heller absurd lys, der dannelsen og utforming av stammenes verdensbilde følger sin egen logikk, grunnlagt på verdier og normer som følges opp uavhengig av det enkelte stammemedlems individuelle forståelse av dem.

 

Feiden (sherî)

De to stammenes territorier (cih), heretter kalt A og B, ligger svært nær hverandre, som sagt bare avgrenset av elven – som på hver side har fruktbart sletteland som skråner oppover mot vakre dalsider. De to stammene har så langt noen kan huske delt dette området. I tidligere tider har det gjerne vært slik at stammeterritorier har vært mer selvskrevet enn tilskrevet av andre. Stammene trakk selv opp grensene mot hverandre som deretter ble nedfelt i form av skriftlige dokumenter, eller som uskrevne regler og avtaler. Konflikten mellom stammene A og B, kom i stand nettopp som følge av brudd på slike grenseavtaler, som av den forulempede part ble oppfattes som en klar overskridelse.

 

Begge stammene eide store saueflokker. Vanligvis ble det regnet som uproblematisk å holde sauene innenfor eierens grense. Likevel hendte det en dag at et par sauer fra stamme A kom  over på forbudt mark, og da nabostamme B oppdaget at fremmede sauer beitet på deres jord, ble sauene umiddelbart drept og lagt tilbake på riktig side av grensen. Sauenes tråkk og beite på nabostammens territorium var blitt oppfattet som en provokativ og grenseoverskridende handling. Med dette var jord og eiendom blitt krenket og en gryende mistenksomhet vedrørende nabostammens egentlige hensikt med denne handlingen, begynte å ta form. Den forulempede stammen kunne ikke være sikker på om nabostammen med dette ga det fryktede signalet at naboens eiendom og grenser ikke lenger var uinntakelige.

 

Jord og eiendom har en sentral betydning i kurdernes bevissthet og er dypt nedfelt i deres begrep om ære. Derfor var det i denne kontekst naturlig å oppfatte sauenes grensekryssing som provoserende. Med denne handling kunne nabostammen like gjerne sagt at; ”vi har makt til å krysse din grense”. I stedet for å ta kontakt med sentrale medlemmer fra den andre stammen valgte stamme B å tolke hendelsen som et indirekte tegn som i ytterste forstand representerte en trussel mot stammens eksistens, av den grunn måtte det svares med  harde midler. Den forulempede stammens leder mener derfor å ha grunn til å reagere hardt på det  han nå oppfatter som fiendtlig atferd fra nabostammens side – han gir ordre om at høyet til stamme A skal brennes. Dette vil få alvorlige følger med tanke på den forestående vinteren, som ofte kan være lang og hard – nå utnyttes den i den ene stammens favør, og den annens disfavør. Uten høy vil dyrene sulte, stammen lide økonomisk og deres innflytelse vil svekkes betraktelig. Kanskje må stammen til og med selge dyrene til lavere pris, noe som vil gi ytterst uheldige ringvirkninger. Alle frykter at noe slikt skal ramme deres stamme og verner seg på beste vis mot naturlige, og fiendtlige brannstiftere.

 

Etterhvert som angrepene mellom stammene følges av hevn kommer de inn i et mønster som etter hvert blir svært vanskelig – om ikke umulig å bryte. Den psykologiske dimensjonen blir sterkere, ikke minst på grunn av angsten for hva som kan skje neste gang – og hvor og hvem hevnen vil ramme.

 

Etter at stamme B har svidd av høyet til stamme A, må sistnevnte finne nye metoder for å hevne seg. Disse må stå i forhold til det som har rammet dem selv, men helst være mer ytterliggående i formen. Hvis stammen ikke hevner ugjerningen, men glemmer det som har skjedd, vil budskapet være at de er redde, noe som øker den andre stammens innflytelse og makt. Stamme A bestemmer seg for å handle så raskt som mulig for å vise sin styrke, og dermed gjøre en ende på provokasjonene.

 

Planen er klar. Makten demonstreres ved å slakte alle geitekillingene til stamme B. Stammefeiden og den negative sirkelen er for lengst i gang, det vurderes ikke lenger å slutte fred, tvert i mot trappes konflikten opp og mye energi rettes inn mot planleggingen av neste hevnaksjon. Stamme B nøler ikke lenge med gjengjeldelsen. Etter en kort rådslagning mellom de mest innflytelsesrike mannlige medlemmene i stammen, treffer de en beslutning. Alle vakthundene til stamme A skal drepes. Stamme B slakter en av sauene sine og forgifter kjøttet. En regnværsnatt kaster de det foran fiendens hunder med det resultat at de blir syke og dør. Hevnen rammer effektivt og kommer overraskende på den andre parten. På dette tidspunkt hadde det ikke falt stamme A inn at fienden var i stand til å ta seg så langt inn på deres territorium og komme så nær bolighusene. Signalet er tydelig. Fienden har makt til å komme så nær at den kan drepe det som hittil har gitt stammen den sterkeste følelsen av trygghet, nemlig hundenes varsling. Hvis fienden er i stand til dette, vil de også kunne drepe stammens medlemmer uten forvarsel. Hundene har stor betydning for stammene i Kurdistan. De har en sentral vaktfunksjon og gir trygghet mot fiender og rovdyr – særlig om natten. Når en stamme mister sine viktigste vakthunder rokkes det ved denne tryggheten. Uten hundenes varsling har fienden lett tilgang og det vil kreve store menneskelig ressurser å erstatte hundenes funksjon. Et kurdisk uttrykk sier at: ” fienden sover aldri ” – du må være våken og på vakt mot fiendens ankomst, fordi den kan ramme raskt og brutalt – når som helst. Stammemedlemmene lever i stadig angst, de er på vakt, mistenker alt og alle som beveger seg i deres nærhet, og planlegger hvordan de skal hevne den grufulle ugjerningen mot hundene deres.

 

I konfliktens tidlige fase var det hyppige aksjoner mellom stammene. Ettersom fiendskapet (dijminatî) utvikler seg til å bli en stammefeide, går det lenger tid mellom hver gang de rammer hverandre, samtidig som angrepene blir alvorligere. I perioder kunne det gå tiår mellom hvert angrep, men hvert eneste stammemedlem visste med sikkerhet at det ville bli en neste gang. De lange oppholdene var ikke ensbetydende med at fiendskapet var over, eller at fienden hadde glemt. Stammene vil alltid planlegge neste trekk  mot fienden, og hvordan aksjonen  skal gjennomføres. De er alltid i forkant, alltid på vakt.

 

Hevn krever grundig planlegging uansett hvor lang tid det går før den gjennomføres, og stammen vet at også fienden har sine strategier mot angrep. For å lykkes med sin neste hevnaksjon må stamme A derfor mobilisere stammemedlemmene på en strategisk riktig måte. De kartlegger fiendens bevegelsesmønstre, finner de sårbare områdene, de mest effektive angrepsmulighetene, og vurderer hvilke hindringer som eventuelt kan komme i veien.

Som nevnt tidligere går det en elv mellom stammenes territorier som skaper distanse, men også en form for nærhet mellom dem. Geografisk sett ligger stamme B sitt territorium  nærmere elven og i dette tilfellet var dette en fordel fordi tusenvis av svaner holdt til i elven og langs bredden – noe som ga nattlig trygghet. Svanene er nemlig alltid på vakt, og skriker hvis noen kommer for nær dem. På denne måten varsles stammen hvis noen krysser elven. Stamme B har lang erfaring og kunnskap om svanenes opphold i elven og kjenner svanenes rutiner og varierende atferdsmønster. Stammens leder har forbudt stammens medlemmer å drive jakt på svanene, eller på noen måte skade eller drepe dem, i så fall er det en felles oppfatning at dette vil påføre stammen ulykke ved at onde ånder kan lede dem inn i store katastrofer. I århundreder er svanene blitt betraktet som hellige fugler og har en sentral plass i kurdisk litteratur – særlig i kjærlighetspoesien. Det finnes utallige dikt og sanger som handler om svanene. Kvinnens skjønnhet sammenliknes gjerne med svanenes skjønnhet og eleganse, og svanesang assosieres med kvinnens vakre, melodiøse stemme. Stammens urokkelige tro på svanene uttrykker ved ordtaket: ” Fienden taler usant, men aldri svanene”.

For stamme A er svanenes opphold i elven blitt et stort problem – en vesentlig hindring for å gjennomføre en vellykket hevnaksjon. De beslutter derfor å jage svanene vekk fra elven og planlegger grundig hvordan de skal få dette til. De tenker at den mest effektive metoden må være å helle gift i elven – slik vil de bli kvitt svanene. De bruker mye tid og penger for at operasjonen skal lykkes, men etter utallige forsøk innser de at metoden er mislykket. Svanene er fortsatt i elven og det har vist seg vanskelig å fordrive dem. Men stammen er fortsatt overbevist om at dersom svanene forsvinner, vil de få lett tilkomst til fiendens territorium og derigjennom få et lenge etterlengtet overtak. De må bare finne en egnet metode som får slutt på svanenes forræderiske varsling. De prøver å skyte mot svanene for å skremme dem bort fra elven, men det eneste de da oppnår er å vekke den andre stammens oppmerksomhet, som på sin side svarer med å skyte tilbake. Stamme A må gi opp sitt foretak og trekke seg skuffet tilbake. I tiden som følger velger de å forholde seg passiv inntil forholdene har roet seg igjen.

 

En stamme som ligger i feide med en annen, følger bestemte regler som begge stammene tar  alvorlig. Reglene følges nøyaktig og kodene må oppfattes raskt – i motsatt fall vil stammen lide under forhastede og tilfeldige handlinger fra stammemedlemmenes side, noe som kan få svært uheldige konsekvenser. Stammer som er i konflikt med hverandre bruker byen, landsbyen og områdene rundt i forhold til hvor og hvordan fiendens medlemmer bruker det samme området. På denne måten begrenses den enkeltes frihet og bevegelsesmønster ved at det delvis bestemmes av den andre partens bevegelser. I denne sammenheng fungerer kafèene og handlestedene i byen som møtesteder for mennesker som kommer fra landsbyene omkring.  På kafeene treffer de kjente, utveksler nyheter og kan treffe sentrale personer i stammen, som står i direkte kontakt med stammelederen (serok eshîr). Stamkafeene betjenes av tillitspersoner som stammene er trygge på og som også tilbereder maten og serverer den til gjestene. Dette reduserer sjansene for at medlemmer av fiendens stamme forgifter maten. Giftdrap mot sentrale medlemmer av fiendens stamme finnes det mange eksempler på, derfor er det viktig for hver stamme å ha kontroll over hvem som tilbereder mat og drikke når man spiser utenfor hjemmet. Stammene må også kunne stole på at kafèeieren og handelsmannen som leverer varene, ikke bringer videre informasjon om stammemedlemmenes besøkstider i byen, og de rutiner som stammen følger under oppholdet der.

 

Det går lang tid uten at det inntreffer spesielle hendelser. Stamme A er taus og har ikke avslørt hvilken hevn de vil rette mot stamme B, selv om planen har vært klar i lengre tid. Men en dag dukker en av de unge ugifte mennene fra stamme A opp i byen. Han har med seg et bilde av en ung vakker ugift kvinne fra fiendens stamme. Dette viser han til alle de andre medlemmene i stammen som han treffer, og forteller at kvinnen har forelsket seg i ham og gitt ham bildet. Dette har den helt forventede effekt. Ryktet om bildet sprer seg straks til de andre landsbyene. Når stamme A ikke har klart å knuse fienden på annen måte, må den knuses med psykologiske midler.

 

Kvinner er nært knyttet til stammens æresbegrep. Når fienden besitter et bilde av en av stammens kvinner representerer dette et alvorlig angrep på stammens ære og kan skade dens omdømme i fremtiden. Tap av ære vil berøre kvinnen det dreier seg om særlig hardt. Historier som dette  kan vise seg å være konstruert i den hensikt å ramme den andre stammens ære, ikke primært kvinnens. I dette tilfellet er den unge kvinnen kun et redskap – et offer i en årelang feide. Sannsynligvis har hun aldri truffet den unge mannen som bærer bildet hennes, hun vet kanskje ikke engang hvem han er. Likevel må hun kjempe for å bevise at hun aldri har gitt fra seg bildet. Ryktene vil ramme henne hardt – sosialt og emosjonelt, både innenfor og utenfor stammens område. Rykteflommen fører til at alle andre i området får høre historien, av den grunn er det også vanskelig for henne, den nærmeste familie og stammens øvrige medlemmer å vise seg i byen uten å konfronteres med de andres vanærende latter. Hva som er opphavet til historien og som egentlig har skjedd er det ingen som kan gi svar på. Innenfor stammen er det heller ingen som kan redegjøre for hvordan bildet har havnet hos fienden noe som skaper indre mistenksomhet og bringer stammens samhørighet, og stammemedlemmenes troverdighet inn i kaos. Med indre ubalanse, trues også stammens eksistens.

 

For å komme ut av den psykologisk onde sirkelen de befinner seg i, må stamme B samle kreftene til motangrep mot stamme A, men først må de finne ut hvem av mennene som har  bildet av deres kvinne. Deretter må de finne ut når den unge mannen pleier å komme til byen, hvem han vanligvis kommer sammen med, hvor han går, og hvilke kafèer han pleier å oppholde seg på. Når dette er gjort kan selve hevnaksjonen planlegges. Alle er enige. Den unge mannen fra stamme A skal dø. Den opprinnelige konflikten beveger seg på dette tidspunkt over i en ny og langt alvorligere fase. Konflikten har gradvis beveget seg bort fra det stadiet da en utenforstående part kunne ha intervenert og meklet mellom partene, til en alvorlig feide som nå innbefatter planer om blodhevn (tola xûne). At stamme A bærer et bilde av deres kvinne, er jevngodt med at kvinnen for all ettertid er skjendet og med det stemplet som uren. Hun vil ikke kunne giftes bort, og vil forbli en belastning for stammen resten av livet. Den unge kvinnen er sosialt død og har selv ingen mulighet til å forsvare seg. Overgrepet er jevngodt med forvoldt død, og æren kan kun gjenopprettes gjennom blodhevn – liv for liv.

 

Den forulempede stammen mobiliserer alle sine kontakter og ressurser. Gjennom en  hemmelig informant, som for øvrig er godt betalt for oppdraget, får de høre at den unge mannen om få dager vil komme til byen sammen med flere medlemmer fra sin stamme. Stamme B har allerede kartlagt hvor de pleier å bevege seg, og vet at de som regel oppsøker  et bestemt serveringssted i et byområde der det foregår mye markedshandel og lar en av stammens medlemmer opptre i rollen som frukthandler. Planen er at han skal skyte den unge mannen. Bare gjennom blodhevn vil stammen gjenopprette den ære som den unge mannen har fratatt  dem ved å bære bildet av den unge  kvinnen.

Hver dag er den falske frukthandleren på plass. Under vognen hans ligger det ladde håndvåpenet han skal skyte den unge mannen med. Dersom mannen er heldig vil han også ramme dem som kommer sammen med ham. Han er redd, men også stolt over å ha blitt valgt til å utføre æresoppdraget.

 

To dager senere observeres den unge mannen fra stamme A på vei til området der frukthandleren har tatt oppstilling. I det han passerer vognen hans med følget sitt, tar frukthandleren fram våpenet og avfyrer flere skudd. Den unge mannen og hans ene slektning blir drept momentant, den tredje blir bare lettere skadd. For første gang siden konflikten startet er en ugjerning blitt hevnet med drap. Stamme B har fått hevn. Uansett hvilke  konsekvenser som vil følge av den grufulle handlingen, har de gjennom blodhevn demonstrert  makt (hîza xwe nîshan bide) overfor den andre stammen. Hvis vanæren ikke var blitt hevnet, ville stamme A fått overtak, og representert en alvorlig trussel mot stammens omdømme og eksistens i fremtiden.

 

Et århundre går. De to stammene har rettet utallige hevnaksjoner mot hverandre. Både mindre hendelser og større og langt alvorligere. Mange liv har gått tapt på begge sider. Barn har vokst opp uten far. Uten noen inderlig vilje fra stammemedlemmenes side har de fra generasjon til generasjon vært forpliktet til å delta i hevnaksjoner og ikke minst, måttet videreføre hat og fiendskap til neste generasjon.

 

Fred

I løpet av 1970 årene og fremover migrerte flere medlemmer fra begge stammene for å ta arbeid, eller studere i utlandet. Ved slutten av 1980 årene reiste to av stammenes unge menn ut for å studere i Europa – uten at de visste om hverandre. I midten av 1990 årene, da begge  var ferdig med høyere akademisk utdanning, krysses deres veier. På hver sitt sted hadde de to mennene engasjert seg aktivt i politisk virksomhet innenfor det samme kurdiske parti, og begge arbeidet utrettelig for håpet om et fritt Kurdistan. Under Golfkrigen i 1990, opplevde verden at tusenvis av kurdere ble tvunget til å bryte opp fra sine hjem og flykte til nabolandene. Som en følge av de grufulle krigshendelsene arrangerte den politiske organisasjonen som de to stammemedlemmene tilhørte en samling i London – der støtteaksjonen for flyktningene ble planlagt. Begge mennene kommer til møtet og etter at alle delegatene har presentert seg for hverandre, sitter de to sjokkerte tilbake. Begge var  uforberedt på et slikt møte, og for første gang i dette århundre sitter to medlemmer fra gjensidig fiendtlige stammer ved samme bord. Aldri før har de vært så nær ”den fiendtlige andre”. Situasjoner som denne anses som en av de farligste fellene partene kan havne i. Men ingen ting skjer – tvert imot – de to mennene trekkes uvilkårlig  mot hverandre. Begge er engstelige og nysgjerrige og det oppstår en underlig relasjon mellom dem. Begge innser at for første gang er de kommet sammen om noe som ikke handler om deres gjensidige fiendskap (dîsmuntî), men om kampen mot en felles fiende som de må stå sammen om å kjempe mot. I forhold til det som skjer med folket deres er den gamle stammefeiden meningsløs, og den eneste måten å løse konflikten på er å starte et sted hvor det å slutte fred vil få en egen betydning. Deres eget fiendskap er nødt til å opphøre og spontant inviterer den unge mannen fra stamme A den andre til å overnatte i sitt hjem så lenge den politiske samlingen varer. Et øyeblikk betenker mannen seg og undres over hensikten med slik vennlighet. Alle årenes hendelser gjør ham redd og skeptisk. Han nøler, men takker likevel ja til å bli med mannen hjem. Der ligger han våken det meste av natten og frykter det verste, han forventer hele tiden at noe fryktelig skal skje. Utpå morgenen faller han likevel i søvn, men våkner senere ved duften av nytrukket te og nybakt kurdisk frokostbrød. Han står opp, og blir møtt med den sedvanlige kurdiske gjestfrihet og respekt som han er så godt kjent med fra sitt eget hjem. Med dette måltidet ønsker verten å markere slutten på et langt fiendskap som de to aldri riktig har vært en del av – og uten andre stammemedlemmer tilstede innleder de to mennene en forsiktig og ensom fredsprosess. Kanskje vil den med tiden bygge bro mellom de to  stammene, men like sannsynlig er det at de to aldri kan vende tilbake til sin egen stamme med æren i behold. Begge er klar over konsekvensene av dette begynnende vennskapet, men velger å forene felles krefter framfor å fortsette stammenes uendelige og meningsløse konflikt.

 

Konklusjon

Stammestrukturen i Kurdistan har gjennom tidene medvirket til kurderne har kunnet opprettholde sin kultur, sitt språk og sin identitet, samtidig som denne form for samfunnsdannelse har  representert en vesentlig hindring for en bredere nasjonal enhet – mer i retning av statsdannelse. Stammesystemet kan synes å ha bidratt til at den enkelte stammes egne interesser i noen grad har fått lov til å gå foran det kurdiske folkets felles interesser. Dette har vært utnyttet av andre bevegelser og stater i området som hadde politisk interesse av at kurderne ikke klarte å forene seg som ett folk.

 

Kurdiske stammer har alltid søkt å alliere seg med hverandre for å skape et sterkere forsvar utad, men det finnes også utallige eksempler på at stammenaboskap og stammeallianser har utviklet seg til konflikter. Mye av kjernen i stammekonflikter dreier seg om ære, ærestap og gjenoppretting av ære. Konfliktene kan ha ulik alvorlighetsgrad avhengig av hva konflikten dreier seg om, og beveger seg langs en akse fra passivt uvennskap og ryktespredning på den ene side, til fysiske angrep på hverandres eiendom på den andre side. De alvorligste stammefeidene utvikler seg utover dette nivået ved at angrepene blir mer ytterliggående og i større grad rammer eiendom, jord og mennesker. Slike angrep rettes i noen tilfeller mot stammens kvinner – som er tett forbundet med kurdernes forestillinger om ære og ærestap – og gjennomføres i ulike former som bortføring, skjending, eller voldtekt. Ethvert slikt overgrep gjennomføres primært for å ramme stammen man er i konflikt med og må besvares, hver gang med hardere midler. Blodhevn kommer til anvendelse som en direkte følge av at det er begått en handling som kan jevnføres med drap – og der æren ikke på noen måte kan gjenopprettes uten ved at det tas et liv for et liv. Det behøver ikke nødvendigvis å ha gått liv tapt i bokstavelig forstand – for eksempel kan det ha skjedd en tilnærming til, eller et overgrep rettet mot en kvinne fra den rivaliserende stammen – der kvinnen som en direkte følge av dette oppfattes å være skjendet og uren, dermed blir hun betraktet som sosialt død.

Ved at man tar livet av et stammemedlem fra en fiendtlig stamme, gjenopprettes det en form for balanse i æresregnskapet – inntil den andre stammen igjen slår tilbake. Til syvende og sist dreier ”kampen om æren” seg om å vise styrke – den stammen som står oppreist til sist er også den  som har mest makt (qawet) og som de andre stammene derfor har grunn til å frykte.

 

Over berettes historien om to kurdiske stammer som gjennom hele det siste århundre har vært i kontinuerlig konflikt med hverandre, og hvordan konflikten som gjennom tiden utviklet seg til blodhevn fikk et avgjørende vendepunkt ved et tilfeldig møte mellom to av stammenes unge medlemmer. Det går ikke frem av beretningen hva som siden skjer. Sannsynligheten taler for at de to mennene, innenfor hver sin stamme, varsomt tar opp spørsmålet    fredsslutning eller mekling. Den kurdiske stammestrukturen har gjennomgått store endringer, men har selv i dag dype røtter i mange områder av Kurdistan, derfor er det høyst uvisst hvordan de to mennenes tilnærming til spørsmålet om fred vil bli mottatt i deres respektive stammer, og om konflikten noen gang vil bli løst.

 

 

Etterord

I Kurdistan har det lenge vært vanlig med praksis med mekling mellom ulike parter som er i konflikt med hverandre. I følge den kurdiske statsviteren Abdollah Hejab er det kurdiske ordet for mekling navbeynkarî – og brukes både om mekling mellom naboer i mindre konflikter, og om mekling i større konflikter mellom stridende parter, eller mellom to klaner i mer tradisjonelle samfunn. Hvem som trekkes inn som mekler avhenger av konfliktens art, dens omfang og de stridenes status. Meklerne, som kan være ”De eldre”, stammeledere, mullaer, eller andre religiøse ledere, kvinner, eller som også i moderne tid – politiske partier – har av samme grunn ulik status og posisjon.

Før en part kan aksepteres som mekler i en konflikt, må sentrale betingelser være tilstede. Særlig viktig er det at mekleren har en høytstående sosial posisjon og er kjent som en ærlig, rettferdig og respektert person, eller at vedkommende har makt i det aktuelle samfunn.

 

I hvor stor grad mekling kan føre til fredsløsning mellom partene i en konflikt vil variere, selv om det faktisk viser seg at en stor andel konfliktsaker ender med en fredsløsning, uavhengig av hvor vanskelige de har vært. Årsaken til dette kan være at de fleste meklere ikke er villige til å påta seg meklingsansvar dersom ikke begge parter i konflikten har signalisert vilje til konfliktløsning. Vanligvis vil det ha foregått flere samtaler mellom ulike aktører på begge sider før partene ber en tredje person om å ”kaste seg mellom” stridende parter.

 

Hver person fra de nevnte grupper kan mekle i en konflikt, men det finnes ingen fastlagte mønstre for selv meklingen. ”De eldre” mekler gjerne i mindre konflikter vedrørende jordstykker, arvestrid, nabokrangel og konflikter mellom slektninger. Stammeledere tar gjerne på seg mer alvorligere og prestisjetunge konflikter – blant annet dem som gått over i langvarige feider og blodhevn. Vanligvis mekles det mellom to likestilte parter, som også er likestilte med dem selv. Gjennom meklingen demonstrerer mekleren sin posisjon overfor andre, ofte konkurrerende stammeledere. Det hender bare ytterst sjelden at en stammeleder med lavere posisjon mekler mellom stammeledere med høyere posisjon.

Når det gjelder økonomiske tvister og tvister som berører Sharia loven – deriblant juridiske saker, familiekonflikter og ellers mindre alvorlige saker, hender det at det er de religiøse lederne som trekkes inn. Kvinner brukes også som meklere i en del konflikter. Kvinnenes  meklingsposisjon vil henge sammen med deres sosiale posisjon, det vil si – jo høyere sosial posisjon kvinnen har – desto høyere vil hennes meklingsposisjon være. Kvinner mekler bare i svært alvorlige konflikter, som nylig begått blodhevn, pågående krigshandlinger, eller i andre vanskelige saker. Det heter at når en kvinne ”kaster seg mellom” to stridende parter, stanser krigshandlingene umiddelbart. Kvinner kan som nevnt spille en fremtredende rolle i saker vedrørende blodhevn, og et kurdisk ordtak sier at: ”Jin gawa ketne navê, xwin xwesh dibin””når kvinner kaster seg mellom stridende parter – tilgis blodhevn”.

Det hender at den ”svake” parten i en konflikt, eller den parten som er mest interessert i kompromiss og fred, ber en kvinne om å mekle, noe som av den andre parten betraktes som et tegn på svakhet av, og som derfor kan medvirke til at den andre parten er mer innstilt på å tilgi, eller inngå kompromiss. Et mulig utfall av en slik mekling, kan være at den ”skyldige”  parten gir (gifter bort) en av sine døtre, eller søstre til den andre parten for å oppnå fred.

 

I følge Hejab har også politiske partier i nyere tid gått inn meglerposisjoner mellom store familier og klaner for å få dem til å inngå i fredsprosesser. De senere årene har det politiske partiet HADEP påtatt seg å mekle i konflikter. Hensikten med dette har vært å bidra til dialog mellom kurdiske stammer som er i konflikt, noe som har vist seg å være et vellykket tiltak som det rettes store forhåpninger til fremover.

 

 

 

 

 

Litteratur

Akman, H. (1988): Familien i endring. En etnologisk undersøkelse blant vietnamesiske flyktninger i Bergen. Forlaget Folkekultur, Bergen

 

Akman, H. (1994): Landflyktighet. Forlaget Migrasjonslitteratur, Bergen

 

Borzaslan, M.E. (1990): Serefname. Stockholm

 

Dresch, P.(1993): Tribes. Government and History in Yemen. Oxford: Oxford Univerity Press.

 

Keskin, E. (2000): Sexual violence: perpetrated by the state. A Documentation of Victimstories , Istanbul

 

Kreyenbroek, P.G. (1990): “Kurdish identity and the language question” i Kurdistan in search of Ethnic Identity.  Papers on Ethnicity and Ethnic Identity (1), University of Utrecht,

Department of Oriental studies, Utrecht 1990

 

Morgan, D. (2000): ”Honour killings in Iraqi- Kurdistan” in Kurdistan Report No 30. London

 

Rugkåsa, M.(1996): Leve Kurdistan. (Hovedoppgave) Institutt og museum

for antropologi, Universitet i Oslo

 

Thordarson, F. (1985): ”Kurdisk litteratur – noen glimt” i Kurdistan- nytt, Oslo

 

Utas, B.(1985): “Kurdiske dialekter” i Kurdistan- nytt, Oslo

 

Uzun, M. (1985): ”Kurdisk prosa” i Kurdistan-nytt, Oslo

 

White, P.J. (2000): Primitive Rebels or Revolutionary Modernizers? The Kurdish National Movement in Turkey. Zed Books, London and New York.

 

*Etnolog Haci Akman, som selv er kurder fra Midtanatolien bor dagligt bor i Bergen Norge. Akman har blandt andet forsket i norsk/skandinavisk kulturhistorie, museum, etnicitet og kulturarv. Heci Akman medvirkede i april 2014 afholdt en seminar, som Nudem.dk fik arrangeret med titlen “Kurderne fra Midtanatolien “rejsen og rødderne”